FN-dagen og livssynshumanismen

FN-dagen feires 24. oktober til minne om stiftelsen av De Forente Nasjoner (FN) denne dagen i 1945. Dagen er viet til å gjøre folk oppmerksom på FNs mål og prestasjoner, og sikre oppslutning om FNs arbeid. Den markeres verden over med møter, diskusjoner og utstillinger og har vært feiret hvert år over hele verden siden 1948.  I 1971 ble det foreslått at FN-dagen skulle være helligdag i alle medlemsland. Det har ikke blitt gjennomført ennå.

Bakgrunnen for opprettelsen av FN var 2. verdenskrig. FN har tre hovedoppgaver: 1. Bekjempe krig og arbeide for fred, 2. Bekjempe fattigdom og fremme økonomisk og sosial utvikling og 3. Fremme menneskerettigheter, rettferdighet og demokrati.

Dagen feires ikke spesielt av livssynshumanister og det er ikke gitt at den bør knyttes til et bestemt livssyn slik vi gjør her. Det er en felles dag for alle mennesker. Men den kan være en dag som i undervisningsøyemed kan vise sentrale sider ved det humanistiske livssynet som plikten til å tenke selv og å kjempe for rettferdighet. Dagen har få likheter med religiøse festdager. Det er ingen sentrale hellige fortellinger, dogmer knyttet, ritualer eller gjenstander knyttet til festen og heller ingen privat feiring i hjemmet og med familien.

 

Livssynshumanismen

Tilhengere av et humanistisk livssyn i Norge og i resten av verden, kaller seg selv humanister. I Norge brukes også begrepet «humanetikere». Det er et ord som ble konstruert på 1950-tallet og har bare vært i bruk i Norge. Fra 1. januar 2006 har medlemmene i Human-Etisk Forbund omtalt seg selv som humanister samtidig som «humanetisk» er beholdt i organisasjonens navn. Siden humanisme også er navnet på en generell kulturell bevegelse og holdning, bruker man ofte begrepene «livssynshumanisme» og «livssynshumanister» på humanister som er organisert i livssynssamfunn, i offentlige dokumenter, læreplaner og dialogarbeid.

Ordet humanisme kommer fra latin humanus som betyr menneskelig. Humanismen går tilbake til antikken og er en viktig del av europeisk historie og kultur. De greske filosofene la vekt på menneskets fornuft og evne til å finne ut av ting. På 1700-tallet realiserte man humanismen i ytrings- og trosfrihet. På 1800-tallet framsto humanismen for første gang uavhengig av religion. Mange humanister kalte seg fritenkere for å markere at de tenkte uavhengig av kirke og kristen tro. Det gode argumentet og den vitenskapelige undersøkelsen ble satt i stedet for religiøse begrunnelser og tradisjonelle overleveringer. Humanismen ble et livssyn i tillegg til en generell bevegelse.

Humanistisk livssyn er spesielt synlig i Norge, og dermed også i læreplanen. Det er fordi mange humanister er organisert i Human-Etisk Forbund (HEF) og at HEF og humanister er svært aktive i debatt om og utforming av religionsundervisning og ritualer knyttet til overganger i livet. En slik praksis er spesiell for Norge. Selv om humanister i mange land har sine organisasjoner og det også finnes en internasjonal humanistorganisasjon, IHEU (International Humanist and Ethical Union), så har det utviklet seg en måte å «leve humanistisk» på som vi ikke finner i andre land. 

Humanismen hevder at meningen med livet er å skape et godt liv for seg selv, for andre og for naturen. Det legges vekt på fellesskapet mellom mennesker og mellom mennesker og natur. Vi er avhengig av hverandre på godt og ondt og vi bør derfor vise omsorg for andre.

Livssynshumanismen understreker som sagt, betydningen av menneskets fornuft. Vi kan tenke og gjennom tenkning kan vi komme fram til det som er rett og godt. Sannheten finner vi altså i oss selv og sammen med andre, ikke gjennom åpenbaringer eller i hellige tekster.

Humanistene i HEF knytter sin etikk direkte til menneskerettighetene slik de er skrevet ned av FN. Det er én grunn til at det kan fungere å koble livssynshumanisme og FN-dagen slik vi gjør her. Rettighetene er resultat av menneskers tenkning og samarbeid og de kan bare realiseres gjennom felles innsats. Gjennom å arbeide sammen i FN er håpet at man skal lykkes med å la disse rettighetene gjelde for alle mennesker. De menneskerettighetsdokumentene vi forholder oss til i dag er Menneskerettighetserklæringen fra 1948 og Barnekonvensjonen fra 1989. Begge disse har blitt skrevet ned og vedtatt av landene som er med i FN. Det er myndighetene i de enkelte land som skal påse at alle innbyggerne får sine rettigheter oppfylt. FN skal passe på at de gjør det.

 

FN-dagen

I Sverige, Danmark og Finland er FN-dagen en flaggdag der man flagger enten med FN-flagget eller med landets eget flagg. I USA holder presidenten en tale og FNs generalsekretær sender hilsener til alle som feirer dagen over hele verden. I Norge står FN-sambandet for mye av aktiviteten rundt dagen. De tilrettelegger for ulike aktiviteter for skoleelever gjennom blant annet å tilby materiell til skolene. Mange barn i Norge er på en eller annen måte involvert i feiring av dagen og på mange skoler skjer en bevisstgjøring av mangfoldet på egen skole og i nærmiljøet. Det er flaggheising, taler og sang. Mange steder går barna i tog og deler ut fredsroser. Mange samler inn penger, lager utstillinger, holder konserter, deltar på debattmøter og skriver brev til politikere om viktige saker de bør ta opp. Ofte blir barnehager og skoler pyntet med fredsduer, FN-flagg og flagg fra land som er representert blant barna. Skoler og asylmottak som ligger i nærheten av hverandre, feirer ofte dagen sammen.